Metoden

Georadar (Ground Penetrating Radar; GPR) ble kommersielt tatt i bruk i begynnelsen av 1970 årene i USA. I slutten av 1970 årene ble metoden introdusert i Skandinavia. Den gangen var utstyret analogt mens det i dag er blitt digital med mulighet for etterprosessering.

Georadar bruker høyfrekvente elektromagnetiske impulser som blir sendt ut i frekvensområdet 25-1000 MHz, avhengig av antennevalg for undersøkelsens formål.

Måleprinsippet minner om et konvensjonelt ekkolodd men georadar registrerer lag med forskjellige elektriske ledningsevne / elektromagnetisk bølgehastighet.

Målingene kan foretas kontinuerlig på bakken eller fra et kjøretøy.
Datatettheten blir høy selv ved relativt stor målehastighet.
Kontinuerlige målinger gir en høy produksjon per dag.

Oppløsningen og rekkevidde i målingene er avhengig av antennefrekvens, absorpsjon og spredning av signalet i mediet.

Antenner med lav frekvens er beregnet på geologiske målinger og har en rekkevidde på mer enn 30 meter.

Georadar er en målemetode som brukes for å registrere lagdelingen (kulturlag og geologi), for å lokalisere begravde gjenstander, arkeologiske undersøkelser og for kartlegging av snø- og istykkelse.